Nordeas sjeføkonom: Økt kjøpekraft

Renteoppgangen og den høye prisveksten i kjølvannet av pandemien bidro til en betydelig svekkelse av kjøpekraften hos norske husholdninger. Særlig kraftig prisoppgang på nødvendighetsvarer som mat og strøm rammet spesielt husholdninger med lav inntekt sterkt. I tillegg har husholdninger med mye gjeld utvilsomt fått sin økonomi kraftig påvirket av at styringsrenta i løpet av drøye to år ble løftet fra 0 prosent til 4,5 prosent ved utgangen av 2023. Mange har derfor lagt noen krevende år bak seg.

Enhver familieøkonomi er spesiell. Det er derfor ikke mulig å komme med allmenngyldige betraktninger av hver enkelt husholdnings kjøpekraft og økonomi. Basert på gjennomsnittstall og eksempler kan vi likevel si noe. Og for de aller fleste er situasjonen langt bedre enn mange synes å tro. 

La oss begynne med å se på gjennomsnittstall og betrakte husholdningene som en gruppe. For den økonomiske utviklingen i Norge og for Norges Banks rentesetting er det et slikt makrobilde som er avgjørende. Og her er tallenes tale klar. Konsumet har tatt seg kraftig opp i løpet av det siste halvannet året. Per innbygger var konsumet justert for prisveksten nå i andre kvartal nær 4 prosent høyere enn ved inngangen til 2024. Samtidig har sparingen tatt seg opp. Når både konsumet og sparingen øker må det innebære at den disponible inntekten har økt. Også her er tallene fra Statistisk sentralbyrå tydelige. Hvis vi glatter utvikling litt, har husholdningenes realdisponible inntekt økt med rundt 6 prosent over det siste året (tall for første kvartal). Da har vi holdt aksjeutbytter utenom. Det er den kraftigste økningen vi har sett så langt på 2000-tallet, og det før vi har sett effekten av ett eneste rentekutt. 

Flere forhold ligger bak denne utviklingen. Høy lønnsvekst er den viktigste. I fjor fikk vi den høyeste reallønnsveksten på svært lenge. Også i år ligger det an til at lønnsveksten overgår prisveksten med god margin. Høy nominell lønnsvekst over flere år har samtidig bidratt til at en gitt gjeld er blitt betydelig lettere å bære. Når renta står i ro står også en stor ut-giftspost for de med gjeld i ro. De samlede utgiftene vokser dermed langt mindre enn den allmenne prisveksten. I tillegg har det vært skattelettelser, barnetrygden er blitt økt, og maksprisen på SFO og barnehager er blitt kraftig redusert. I sum har det ført til at norske husholdninger ved inngangen til inneværende år i gjennomsnitt var tilbake på den høye kjøpekraften de hadde da styringsrenta var null.

Ikke alle kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Det er også riktig. Barnefamilier har kommet bedre ut enn de fleste. Mange har sett sin egen lønn vokse mindre enn gjennomsnittet. Men det betyr også at mange har fått en høyere lønnsvekst enn gjennomsnittet. Mange har mye gjeld mens andre har netto formue. Konsumprisindeksen er samtidig en levekostnadsindeks med vekter basert på det gjennomsnittlige forbruket til norske husholdninger. Her vil både inntektsnivå, livssituasjon og preferanser gjøre at de faktiske levekostnadene for den enkelte har utviklet seg annerledes enn gjennomsnittet. Men igjen, for utviklingen i norsk økonomi samlet er det gjennomsnittet som teller.

Det kan også være illustrativt å se på en eksempelfamilie med mye gjeld for å belyse utviklingen i kjøpekraft. La oss derfor anta en familie som rett før pandemien hadde en samlet bruttoinntekt på 1 million kroner og som nettopp hadde tatt opp et boliglån på 5 millioner kroner etter annuitetsprinsippet over 25 år. Vi kan da følge utviklingen i kjøpekraft, det vil si det denne familien sitter igjen med hver måned etter at skatt og lånekostnader er betalt justert for prisveksten (mål ved KPI). La oss samtidig anta at lønningene til min eksempelfamilie følger den gjennomsnittlige årslønnsveksten. Med disse forutsetningene finner vi at kjøpekraften til denne familien fra januar 2020 til januar 2022 økte med rundt 8 prosent, i all hovedsak fordi styringsrenta ble kuttet fra 1,5 prosent til 0 prosent men også fordi lønningene økte mer enn prisene. Deretter sank kjøpekraften målt på denne måten med rundt 10 prosent over de neste to årene, i all hovedsak fordi styringsrenta ble økt med 4,5 prosentpoeng. Her bidrar annuitetsprinsippet til å dempe utslaget ved at avdragene går ned når renta går opp. Hadde familien hatt et serielån, slik svenskene gjerne har, ville fallet i kjøpekraft ha blitt nesten dobbelt så stort. 

Fra starten av 2024 til starten av 2025 økte kjøpekraften for denne familien med nesten 5 prosent. Tar vi med to rentekutt i år og legger til grunn Norges Banks anslag på lønns- og prisvekst i år, vil familien se en ytterligere økning i kjøpekraft gjennom inneværende år på nye snaue 5 prosent. Familien vil dermed ved inngangen til 2026 være tilbake på den høye kjøpekraften den hadde da styringsrenta var null. Antar vi i tillegg at familien har ett barn i barnehage vil økningen over de siste to årene nærme seg 13 prosent, det vil si til et nivå godt over da renta var null og vesentlig høyere enn da lånet ble tatt opp. Etter å ha betalt ned på lånet underveis har familien nå en lånesaldo på 4,2 millioner. Omgjort til antall rentekutt vil dermed denne familien med ett barn i barnehage ha opplevd en økning i kjøpekraft fra januar 2024 til januar 2026 tilsvarende 18 rentekutt.   

Premisset for Norges Banks prognose om at renta skal gradvis videre ned henger på en antakelse om at pengepolitikken virker innstrammende på den økonomiske utviklingen og at dagens rentenivå bremser den økonomiske veksten såpass at ledigheten etter hvert vil stige og lønns- og prisveksten gradvis kommer ned. Gjennomgangen av utviklingen i husholdningenes kjøpekraft reiser i hvert fall spørsmålet om det er en riktig antakelse. Vi tviler.

Les mer i den nyeste Nordea Economic Outlook.