Frontfagsmodellen i Norge innebærer at konkurranseutsatt sektor er førende i lønnsforhandlingene. En av de viktigste indikatorene som brukes under forhandlingene, er lønnsandelen i industrien. Historisk lav lønnsandel i industrien gir en klar oppsiderisiko til lønnsveksten og Norges Banks prognoser de kommende årene. Det kan gjøre at det tar enda lenger tid før inflasjonen kommer ned til inflasjonsmålet.
Frontfagsmodellen legger rammen for lønnsdannel-sen i Norge. Modellen ble formalisert etter Aukrust-utvalgets rapport fra 1966 og bygger på en historisk praksis der konkurranseutsatt industri forhandler først og legger normen for andre tarifforhandlinger. Formålet er at norsk industri forblir konkurransedyktig med en lønnsnorm som ikke overstiger industriens lønnsomhet, men også at lønnstakerne får sin rettmessige andel av verdiskapingen. Denne norske modellen for lønnsdannelse har vært en viktig brikke i samspillet mellom finanspolitikken, pengepolitikken og arbeidslivets parter og vært gjenstand for drøfting og vurdering i mange offentlig oppnevnte utvalg. Modellen har stått støtt til tross for mye debatt.
Det er flere indikatorer som blir brukt for å vurdere hva lønnsrammen i forhandlingene skal bli. En av disse indikatorene er lønnsandelen i industrien – andelen av sektorens faktorinntekter som går til lønn. Målet innenfor frontfagsmodellen er at denne skal være relativt stabil over tid. Når lønnsandelen faller, betyr det at arbeidstakernes stykke av kaka krymper. Det vil kunne gi et vedvarende press for å ta igjen det tapte i senere oppgjør.
Historisk lav lønnsandel i industrien kan opprettholde inflasjonspresset i Norge.
Og nettopp her ligger utfordringen: lønnsandelen i industrien har falt fra 87 prosent i 2019 til rundt 73 prosent i 2024, godt under snittet de siste 20 årene og det laveste nivået vi noensinne har målt, se figur A. Høy inflasjon har gitt høye lønnstillegg de siste årene. Likevel har altså arbeidstakernes andel av verdiskap-ningen falt. Forklaringen ligger i den uvanlig gode inntjeningen i industrien. Den kraftige svekkelsen av krona har gitt eksportindustrien et stort løft i lønn-somheten de siste årene, se figur B.
A / Lønnsandel industri
Lønnsandelen i industrien er den laveste målt
B / Inntjening i industrien og EURNOK
Kronesvekkelsen har bidratt til god inntjening i industrien
Skal lønnsandelen tilbake til snittet de siste 20 årene innen rimelig tid, må enten krona styrke seg mye og redusere overskuddene på den måten, eller så må lønnsveksten i årene som kommer ligge klart høyere enn det Norges Bank legger til grunn i sine prognoser. Norges Bank venter at lønnsveksten vil avta til 4,1 prosent neste år og 3,6 prosent i 2027. Om inntjeningen til industrien blir på linje med den de hadde i perioden før pandemien, vil lønnsandelen i så fall forbli på dagens historisk lave nivå dersom krona holder seg svak slik vi tror. Det åpner for at arbeidstakersiden vil kunne komme til å kreve høyere lønnstillegg enn det Norges Bank ser for seg.
En høyere lønnsvekst enn ventet vil holde kostnadspresset også i resten av næringslivet oppe, siden lønnstilleggene som avtales i industrien danner mal for de øvrige oppgjørene. For skjermet sektor vil økte lønninger langt på vei måtte veltes over på prisene for å holde marginene oppe. Når lønnsveksten er god blir det også lettere å velte kostnadene over på forbrukerne fordi de da har «råd» til å betale de høyere prisene. Den lave lønnsandelen i industrien gir dermed ikke bare en oppsiderisiko til lønnsveksten, men også til prisveksten. Det kan derfor komme til å ta lengre tid før kjerneinflasjonen kommer ned på 2 prosent enn det Norges Bank nå antar. I så fall vil også det bidra til en høyere rente i årene som kommer enn det som nå ligger inne som en forventning hos de fleste.
