Press og lønnsvekst i Norge

Den høye prisveksten vi nå har i Norge er i stor grad drevet av forhold utenfor landets grenser. Det kan ikke Norges Bank gjøre noe med. Men betyr det at prisveksten her hjemme kommer ned igjen av seg selv når prisimpulsene utenfra avtar? Eller er det slik at høy prisvekst og lav arbeidsledighet påvirker lønnsveksten og dermed prisveksten lenger fram? 

Den såkalte frontfagsmodellen legger rammen for lønnsdannelsen i Norge. I denne modellen knyttes lønnsveksten i Norge til industriens konkurranseevne og innebærer at industrien som konkurrerer med utenlandske bedrifter, forhandler om lønn først. Lønnsveksten som oppnås i dette oppgjøret legger så rammen for oppgjørene i andre bransjer og sektorer. Det betyr at det er lønnsomheten i industrien som i utgangspunktet er førende for hvilken lønnsvekst vi får i Norge.

Det betyr ikke at situasjonen og utsiktene for norsk økonomi i stort ikke betyr noe for lønnsveksten. Med stor mangel på arbeidskraft vil forhandlingsmakten til arbeidstakerne være større enn ellers. Samtidig vil lokale oppgjør på den enkelte arbeidsplass kunne gi både høyere og lavere lønnvekst for norsk økonomi samlet enn det rammen som fremforhandles i frontfaget tilsier. I tillegg vil høy forventet prisvekst kunne bidra til å trekke opp lønnskravene også i frontfaget for å hindre fall i kjøpekraften.

A / Reallønnsvekst og mangel på arbeidskraft

B / Reallønnsvekst og mangel på arbeidskraft

I figur A har sett på sammenhengen mellom situasjonen i arbeidsmarkedet og reallønnsveksten, hvor sistnevnte er den faktisk oppnådde årslønnsveksten fratrukket den prisveksten som var forventet det samme året av det tekniske beregningsutvalget (TBU). Som mål på situasjonen i arbeidsmarkedet, har vi benyttet indikatoren for mangelen på arbeidskraft fra Norges Banks regionale nettverk. Dette målet kan være mer robust enn å bruke ledighetsnivået og er ikke avhengig av et spesifisert nivå på «likevektsledigheten» eller normal ledighet, se figur B for en sammenlikning.

Med unntak av de to siste årene, som begge var preget av pandemiusikkerhet, store forskjeller mellom ulike næringer og en uavklart konjunktursituasjon, har det vært en klar sammenheng mellom presset i arbeidsmarkedet og reallønnsveksten slik vi har beregnet den. Historien viser også at det skal svært mye til for at den nominelle lønnsveksten blir lavere enn den prisveksten som forventes av TBU. Det har bare skjedd en gang siden 2005, i 2016. Da var arbeidsledigheten dobbelt som høy som den er nå og mangelen på arbeidskraft slik den rapporteres i det regionale nettverket, var på et rekordlavt nivå.

Norges Bank anslår at lønnsveksten i år blir marginalt lavere enn den forventede prisveksten, se den stiplede linjen i figur A. Historien viser imidlertid at det kan bli krevende å oppnå såpass «lav» lønnsvekst. Med mindre norsk økonomi går på en skikkelig smell og mangelen på arbeidskraft avtar svært kraftig fram mot våren når lønnsoppgjørene finner sted, er det basert på historiske erfaringer en risiko for at lønnsveksten, og dermed rentetoppen, ender opp høyere enn det Norges Bank nå anslår.

Les mer i den nyeste Nordea Economic Outlook.